Quokkas

Bilder fra Fiji!

To glade kusiner

Fornoyd Josefine

Lokale damer laerer oss aa lage armbaand og bokmerke

Snorkletur i grotte

Her bodde selveste Britney Spears!

Romantikk i solnedgangen... :)

Josefine ser ekkel edderkopp!

Ingunn da! Saant gjor man da ikke...

Middag hos Vinnie i Lautoka

En interessant skapning dette her...

Randi Marlene er klar for snorkling

Er det OL?

Hei og hopp! Vi har kommet oss til Perth, og har vaert her ei stund egentlig. Fyldigere rapport kommer kanskje i morra...
Paa flyplassen paa Fiji da vi skulle reise, var det en av sikkerhetskontrollorene som lurte paa hvor vi var fra. AAh, dere gjoer det bra i OL, fikk vi vite. OL, har jeg hoert om det, undret jeg?? Sakte men sikkert demret det for oss at det er jo OL i Vancouver naa ja. I Canada av alle steder. Og Norge gjoer det bra. Det er jo gledelig. Vi kunne trengt en liten kortfattet oppdatering paa den fronten. Men du verden saa snodig det er med vinter-OL paa sommeren. Er det ingen i den olympiske komite som tenker paa de stakkarene som lever her "down under", og ikke klarer aa komme i skistemning i 40 varmegrader? Og saa kommer vinteren, ogsaa skal de plutselig folge med paa sommer-OL... Ikke at det er saa veldig mye aa lese i avisene om OL da. Cricket er visst mye mer spennende.

Vi har ogsaa vaert litt aktive de siste dagene faktisk! Vi har vaert paa Rottnest island, som ligger utenfor Perth, og vi har leid sykler. I gaar sykla vi rundt oya, en tur paa ca 22 km, i rundt 40 grader, og det var hardt nok det. Veldig deilig aa sykle igjen altsaa!! Og saa svommer vi jo rundt som fisker og snorkler og ser snodige skapninger (ofte hverandre). Vi saa til og med delfiner i gaar! Og vi har sett hundrevis av Quokkas, noen kenguruliknende skapninger med rottehale, som er paa storrelse med katter. De kryr det av paa Rottnest, og de er tamme, og de er utrolig sote! Mer info seinere. Bilder skal ogsaa komme.
Takk for naa!

Bula! (= hei)

Naa var det kanskje paa tide aa skrive litt paa bloggen igjen! Vi har ikke hatt saa masse tilgang paa internett de siste par ukene... Det er ikke saa lett aa skulle skrive om to opplevelsesrike uker uten aa skrive saa langt at det blir kjedelig, derfor prover jeg meg paa en liten stikkordsoppdatering: (Bilder faar vi legge ut i Perth, for minnekortleseren min har tatt seg en tur paa egenhaand tror jeg...)

- sondag 7.feb kom vi til Nadi, og dro rett til Robinson Crusoe Island
- det er varmt!
- vi dro paa snorkleturer (vi saa masse fine fisker, Josefine og Randi Marlene saa hai, Josefine kyssa nesten en hai, ifolge han ene guiden, Ingunn saa skilpadde, og det gjorde de andre ogsaa...)
- det er varmt!
- vi bada masse, men det er ikke stas aa bade naar det er lavvann...
- vi fikk drikke kokosmelk rett fra notta, og spise innholdet saa klart (Bolla klatra opp som en apekatt i palmene og slo de ned til oss)
- det var fint aa ligge i hengekoyer i skyggen og slappe av!
-imponerende danse-, machete- og flammeshow
- 4 netter paa oya var nok, vi dro til Nadi og sov paa en fint og billig hotell ei natt
- saa dro vi paa ei ukes oyhopping i Yasawa-oygruppa
-fantastisk fint og eksotisk!!
-varmen gjor oss altfor slappe, dermed gikk planene om toppturer og oppdagelsesferder i vasken
- vi orket to ting: bade og ligge i hengekoye...
- alt annet gjorde oss svett! (utrolig aa bli svett av aa skifte til nattoy, eller gaa paa do!!)
- Randi Marlene bare elsker naar svettedraapene sildrer nedover ryggen!
- vi var paa 4 forskjellige steder, en eller to netter hvert sted, og fikk se underholdning(dans og sang) av varierende kvalitet
- farvelsangen "Isa lei" er vaar favorittsang, og vi prover aa laere oss teksten og de forskjellige stemmene
- vi har snorkla masse, og Ingunn har provd saa godt hun kunne aa ta fine fiskebilder
- vi har vaert paa lokal gudstjeneste i en av landsbyene, en spennende opplevelse!
- men hvorfor maa det vaere saa umenneskelig varmt da??? (vi har visst kommet i den varmeste maaneden, bra timing...)
- vannet skal vaere avkjolende, ikke saann at man brenner seg paa beina.
- men: veldig fint med battur for aa se solnedgangen, hvor vi kjorte en liten guidet tur og stoppet litt ved Blue Lagoon (luksusresort), saa vi kunne hoppe i havet hvis vi ville. Ingunn var saa lur og hadde badetoyet paa, saa hun lot seg ikke be to ganger!
- vi fikk ogsaa se stedet Britney Spears var paa bryllupsreise, og det er helt klart det storste vi har opplevd i hele vaart liv. Jeg (Ingunn) er overbevist om at Britney var der fortsatt, saa naa kan jeg si at jeg har mott henne. Jau... Det e saann som ungdommen lika....
- ogsa har vi smakt masse lokal mat, bl.a. sjogresspudding, kasava, blekksprut, muslinger og fisk som har kyllingkonsistens
- vi har snakket og dromt litt om mors kjottkaker innimellom

Kort oppsummert:
Livet paa Fiji-oyene har vaert avslappende og fint, eneste bekymring er om vi faar en kokosnott i hodet. (det kan umulig vaere saerlig bra)

Her paa Fiji gaar det i "Fiji-time", ting tar tid, og tid er stort sett ingen mangelvare. Saaklart har vi blitt preget av dette. "Er det torsdag eller fredag i dag?, eller vent, kanskje det er onsdag... jaja, samme det". I forrigaars tok vi oss god tid fra baaten da vi dro paa Hard Rock Cafe og skeia ut. Etterpaa skulle vi reise til Lautoka med buss. Tiden gikk fort og vips var det i ferd med aa bli morkt. Hyggelig Security Guard hjalp med aa finne bussen/taxien vi skulle ta til Nadi, hvor vi saa maatte bytte igjen. Paa denne bussen satt det to hyggelige lokale homo sapiens paa vei hjem fra jobb og vi kom i prat. Jammen viste det seg ikke at Maggie skulle til Lautoka ho ogsaa. Ikke nok med det, ho bodde rett ved siden av det stedet vi skulle til og ville folge oss hele veien! For en engel! Mens vi satt i bussen til Nadi kom morket sigende og vi var veldig glad vi slapp aa orientere oss i virvaret av innpaaslitne taxisjaaforer og anna mannfolk i Nadi. Sekken til RM fikk seg et besok i den forste landsbyen paa Fiji da bakdora paa bilen opna seg. Heldigvis befant det seg en gjeng unger langs veien som gladlig lop med den i det vi omsider fikk forklart sjaaforen at dora hadde opna seg bak. Snille Maggie losa oss hele veien med buss og taxi, hun betalte tilogmed billetten, og ville ikke ha betaling!! Seint paa kvelden kom vi trygt fram til YWAM (Youth With A Mission) basen hvor vi naa befinner oss. Her har Randi Marlene og Ingunns tante og onkel vaert, og vi var hjertelig velkommen til aa bo her noen netter. Det er deilig aa bo litt i et vanlig hus igjen, og folkene er kjempehyggelige. Vi har vaert i byen og sett oss rundt, vaert paa kino (som koster 15 norske kroner) og paa restaurant, og det har vaert greit aa ha med seg de lokale jentene som bor i huset, saa slipper vi aa orientere oss... I kveld skal vi spise middag hos Vinnie, ei av de som jobber paa YWAM-basen her.

I morra flyr vi til Perth, og det er faktisk en flytur paa 9 timer. Fra Brisbane til Perth er det 5 timer, saa Australia er et digert land!

Takk for denne gang, New Zealand...

For de som vil ha litt billig underholdning, ta en titt paa denne linken, hvor det ligger bilder av oss (og en del andre stakkars tilfeldige folk) som er paa underworld-rafting:
http://www.caverafting.com/showset.asp?folder=2010-02-02_UR_Morning

Siden sist har vi kjort sor til Fox Glacier, hoppa i fallskjerm, overlevd, ikke helt skjont at vi har gjort det, sagt til hverandre om og om igjen" "Vi har faktisk hoppa i fallskjerm", ledd fordi det var saa goy og gjenopplevd flyturen med fantastisk utsikt over Mt Cook (New Zealands hoyeste fjell paa nesten 3800 moh.), saltostupet ut av flyet fra 12 000 fot, 45 sekunders fritt fall, og den behagelige (ehhh???) svevingen sakte ned, hvor vi hang i stramme fine seler paa magen til noen ymse mannfolk (godt ikke bestemor fikk se dem).

Ellers saa har vi kjort over Arthur's Pass igjen, sovet i telt paa fjellet og bada i godt og varmt fjellvann, og kjort den siste biten til Christchurch. Litt trist aa levere bilen, men det var ikke trist aa slippe aa kjore mer i denne store byen, akkurat! Vi bor paa et kjempekoselig hostell, og har faatt sett oss rundt i byen. I dag har vi til og med vaert i botanisk hage, og Ingunn og Josefine har kjort trikk.

I morra maa vi tidlig opp, for da skal vi ta fly til Fiji, og vi haaper det skal bli litt sol der ogsaa. Ser ut til aa bli mye regn - og det er vel ikke saa rart, siden det er regntid. Men vi skal vel uansett vaere mest i vann, og da blir vi jo blaute uansett!

Det er litt trist aa forlate New Zealand! Det har vaert saa masse fint aa se, og tida har flydd. Fikk aldri tatt oss noen ordentlig fjelltur, som vi hadde lyst til. Ble litt ekstra lite tid pga biltrobbelet, saa vi har maattet bruke mye tid paa aa kjore. Men vi kan jo alltids komme tilbake en annen gang! (Og saa har vi jo like fine fjell i Norge)

Ja, ja godtfolk! Det var alt for denne gang!

Forsinket strikkhopp rapport fra flaksende Josefine

Noen ganger sier man ting uten egentlig aa ha tenkt saa mye over hva det er man egentlig begir seg ut paa. Noen kunne f. eks sagt: "Strikkhopping det ser goy ut! Det skal jeg prove!" Jeg har laert aa passe meg for hva jeg sier rundt Randi Marlene, som har hukommelse som en elefant.

Hoppe i strikk det skulle jeg gjore. Hele natten for dette "bungy" hoppet laa jeg aa grudde meg. Stedet der det fryktignytende skulle skje var byen Taupo i New Zealand. (Jeg vet det er evigheter siden, men som mange av dere vet er jeg en smule treig). 47 meter, med hode forst, ned i en elv. HJELP!! Jeg tror kanskje at jeg "grudde fra meg" den natten i teltet. For neste morgen var jeg ganske saa rolig, sett bort i fra sommerfuglene i magen. De "bungy" folkene hadde et tilbud der de som hoppet for elleve fikk en bedre pris. I et forsok paa ikke aa kaste bort, eller hoppe bort, saa alt for mye penger troppet vi opp klokka ti.
Litt smaa kvalm og forvirret vimset vi inn paa stikkhopp kontoret. Etter noen forferdelige sekunder paa vekten (det var jo rett etter jul!) satt jeg plutselig og pratet med en profesjonell "bungy man". Naa var jeg helt rolig, ganske apatisk faktisk, for det som skulle til aa skje. Jeg var flink jente og gjorde som strikkhopp mannen sa: Gaa til kanten, ikke se ned, se i kameraet og hopp paa tre.
Det hadde kanskje vaert paa sin plass aa gitt fra seg et par hyl naar man faller hodestups ned i avgrunnen, men det er ogsaa synd aa forstyrre de stakkars fuglene paa det naerliggende fugleresservatet, fiskene i elven, de tyske turistene som spiser frokost osv... Dessuten er jeg elendig til aa hyle, det er ikke helt min greie. Det ble heller et lite diskre "wiiiiiihiii!!". Etter aa ha dinglet litt i lose luften ble jeg hentet i baat av en fyr som var fryktlig irritert paa "dumbass" Ingunn fordi hun satt paa rekkverket og tok bilder.
Det var artig nok aa hoppe og turen opp til kontoret var fin, men alt i alt maa jeg si at aa hoppe i strikk er ganske oppskrytt og dyrt. Savnet kriblingen i magen! Glad jeg har gjort det, for naa trenger jeg aldri aa gjore det igjen!

Hjelp, speedometeret har stoppa paa 102 km/t!!!

I dag skal vi etter planen ta ferja fra nordoya til soroya. Vi staar tidlig opp klokka 06.00, friske og uthivlte etter kveldens rangling (oppe til kl 11!!). Teltet pakkes ned i en fei og vips saa sitter vi i bilen. Med Ingunn bak rattet kommer vi oss tidlig fram til ferjekaja som ligger 20 min unna campingplassen. Frokost blir spist og bilder tatt. Ja naa kan vi virkelig slappe av og nyte en rolig ferjetur, som visstnok skal vaere en av de fineste i verden.

Bilene foran oss starter opp og da slaar tanken oss at kanskje vi og skal starte bilen. Dette er da lettere sagt enn gjort. Nokkel blir vridd om, men bilen vil ikke starte. Da er det jammen meg godt at vi er tre jente som overhode ikke blir stresset. Aaa neida, vi tar dette heeeelt med ro. Behersket rusler Ingunn rolig bort til en ferge-kai-arbeider og spor om hjelp. Startkabler kommer paa plass og vi faar saa aeren av aa bli de siste inn paa ferga. Etter en labyraint av biler, veier, og folk som veiver oss baade hit og dit parkerer vi hogt oppe paa dette monsteret av et skip. Jammen meg godt at vi har saa mye nedoverbakke tenker RM, da kan vi jo bare rulle den i gang om den ikke starter (takk sendes til pappa Sigurd Dahle for god opplaering).

Den 3 timer lange ferjeturen nytes paa dekk i flott solskinn og vi ankommer Picton med positive tanker. Bilen starter og vi ruller ut av ferja og ut paa veien til Nelson. Utsiken fra forersetet flott med baade store vingaarder og hoge aaser, bortsett fra det lille batterilyset som lyser rodt paa dashbordet. Vi kommer fram til at det ikke er noe godt tegn, noe som bilmanualen kan bekrefte. Vi blir alle enige om aa stoppe paa forste og beste bensinstasjon. ”Sorry, can`t help you. You have to drive to Nelson which is approx 50 minutes from here”. RM er den heldige til aa overta plassen bak rattet. ”Min bil er saa daarlig, og veien saa lang, men Jesus har grepet min haand, nar hand styrer bilen, saa gar det saa bra...tralala ”. Den positive atmosfaeren i bilen synker drastisk da baade airconditionen slutter aa virke og fartspila stopper. Jaja, da faar vi styre farten etter magefolelsen. En ting er sikkert, stopper vi bilen naa, da starter den ikke igjen!

Heisann, stor oppoverbakke og bilen mister fart. Gasspedalen trykkes inn, men resultatet er skrantende. Bilen rykker og vi svinger inn i siden. Nokkelen trenger ikke aa vries om for at bilen skal stoppe. Ojsann, der var visst vaar kjaere bil dod... Hva gjor vi naa? Idemyldring... Lordag ettermiddag, ingen mobildekning, stekende sol, langt til nermeste bebyggelse... Tre jenter med heller lite peiling paa bil. RM kan ryggende bakkestart, men dette er jo en automatgirbil...

Det er godt at Ingunn er frimodig, og det er nok ikke vanskelig aa spille hjelpeslos i en saadan stund. Et britisk ektepar skjonner vinkinga om hjelp og svinger ut. Mannen i bilen maa jo bare se om har kan faa start paa bilen, noe vi kunne fortalt han at han ikke kom til aa klare, men menn er naa en gang menn. De lover aa ringe om hjelp naar de kommer til sivilisasjonen.

Vi vinker like godt litt til, kanskje noen med lokalt simkort har dekning? NZ-landsk ektepar paa campingferie stopper, mannen gaar bort til bilen, setter seg inn og prover aa starte. Nei, like dod, om ikke enda mer dod bil enn for. De lover aa ringe naar de kommer til et sted med dekning, viss ikke insisterte dama paa aa komme og hente oss. Takk till alle snille folk paa NZ, de er det mange av!

Etter uttallige runder med Beat for Beat, blomsterkransfletting, solslikking og venting (2 timer), kommer det en dude ”Breakdown 7 days a week”. Ett batteri tar plass inni bilen med ledninger ut til det andre batteriet. Bilen starter og vi kjorer mot Nelson. Redningsmannen kjorer bak. Igjen slutter speedometeret og virke. RMs magefolelse naar det gjelder fart er heller darlig og hun klarer aa kjore fra redningsbilen bak. Vi kommer til sentrum og bilen streiker. Hjelp!! Ikke stopp i rundkjoringa! Puuh, svinger ut til sida og Baptus (bilen) dor. Redningsmannen kommer med slepetau, Ingunn og Josefine tar plass i redningsbilen og vinker bak til stakkars RM. Gjennom rundkjoring og lyskryss blir vi tautet for vi kommer fram til verksteded. Vi faar laane en annen bil og finner oss en teltplass for natten. Paa sondagen kommer vi tilbake kl 10. De neste dagene ser heller morke ut. Det mangler en del til batteriet for at det skal virke, i dag er det sondag, mandagen er public holiday og det er stengt. Sanndysnligvis kommer ikke delen for paa onsdag og vi maa levere bilen paa fredag... Jippi!

Scottie i Scotties car rental tar endelig telefonen og det blir bestemt at bilen maa til Christchurch saa fort som mulig. Med beskjed om aa ikke bruke CD-spilleren eller airconditionen setter vi oss i bilen som naa har fatt fullada batteri. I bagasjerommet har vi med et nytt batteri i tillfelle vi trenger det. Sola steiker og vi gleder os voldsomt til den 6,5 timer lange turen. ”Good luck” sier mekanikeren og av sted kjorer vi.

Etter 1,5 timer slutter speedometeret og virke, batterilyset har forstsatt ikke slaatt seg av og det er varmt!! Naa tenker jeg det sitter noen spente foreldre forand dataen, til dere vil jeg bare si at det ble en happy ending. Vi blir nodt til aa skifte batteri (imponert??), og vi kommer oss fram til Christchurch. Paa veien ser vi seler (en hel flokk langs veien) og vi faar en ny bil. Kursen gaar mot Arthurs pass og paa veien camper vi ved en elv.

Aa Vestland, Vestland naar eg ser deg slik....

(Denne delen folger etter Randi Marlenes beretning om vaar fabelaktige bil, den bare kommer litt senere, siden alt hennes arbeid ble slettet braatt og brutalt...)
1.februar
Ja, omsider kunne vi gjoere et nytt forsoek paa aa naa The Westcoast, og for aa komme dit valgte vi aa kjoere den vakre veien via Arthur's Pass. Vi saa aldri Arthur, men vi saa masse anna fint! Det var fjell, det var stilige steiner, det var elver (de var riktignok ganske uttoerka naa, siden det ikke har regna paa lenge i omraadet), og det var sauer, masse sol, traer med roede blomster og en haug av gamle fine veteranbiler paa vei over fjellet! Oioioi, det er nesten saa man mister pusten... Men slapp av, vi klarte oss! Vi hadde et stopp i Arthur's Pass Village rundt kl 12 for aa spise en ordentlig frokost/lunsj, men det ble vel egentlig en skikkelig middag. Heftig hamburger og pai som gjorde mycket vondt i magen der og da, og som holdt sulten paa avstand resten av dagen! Randi Marlene satte seg villig bak rattet for aa kjoere videre over fjellet (hun blir visst aldri lei), og Ingunn kunne nyte utsikten og knipse bilder i farta. Det gikk ganske saa fort aa komme seg til vestkysten, og vi kjoerte litt norover til Charleston, for der skulle vi nemlig paa eventyr neste dag!

Vi fant oss en camping i naerheten av sjoen, og satte kursen mot stranda saa fort vi kunne. Det er skikkelig varmt her, og straalende sol, og det var vi ikke forberedt paa. (Det regner alltid pa The "Wetcoast", ifolge reiseboka mi) Vi har hatt mange svette oyeblikk i bilen, hvor vi har lengtet etter bolgene... Men det var ikke den beste badeplassen vi har vaert paa, for det var litt skummelt med store bolger, strom og fjell. Vi vassa litt, og fikk store boelger slengt over oss, saa vi ble hvertfall blaute. Paa kvelden gikk vi en tur til en fin utkikksplass, hvor vi saa solnedgangen. Og saa tenkte vi at naa er den paa vei opp hos dere! Snodige tilstander...
Og apropos det: Stjernehimmelen er fascinerende her. Eneste kjentmann er Orion, og han er paa hodet. Men det funker fint naar man ligger paa ryggen. De andre stjernene er helt ukjente for meg...

2. februar
I dag har vi vaert paa Underworld rafting! Det hoertes ut som det skulle vaere "very very actionful", og vi hadde store forventninger. Men akkurat selve raftingen var ikke noe aa skryte av. Rafting blir et kraftig ord. Jeg vil heller beskrive det som "underworld sightseeingtour with a bathring". Men det var mye vi fikk se paa vaar vei, og det var imponerende nok! Foerst ble vi frakta med minibuss til et lite tog (gammelt gruvetog som er restaurert litt tror jeg - Charleston var en gang en stor by med ca 30 000 innbyggere pga av gullgruvedriften, og skulle egentlig bli hovedstad i landet, men saann gikk det ikke, saa naa bor det bare 150 mennesker der)
Toget tok oss videre et par kilometer, og vi kom til et sted ved elva hvor vi skifta til vaatdrakter, og saa gikk vi et stykke opp til grottene. Vi gikk innover i grottene, og saa masse stilige formasjoner som hang fra taket, eller langs veggen, og etterhvert fikk vi ogsaa se glowworms. Det er noen larver som har selvlysende avfoering, for aa si det pent. De henger i taket i grottene, hvor det renner vann under, og det var kjempestilig aa se paa naar vi skrudde av hodelyktene! Som en stjernehimmel. Den praktiske grunnen til lyset, er for at mygglarvene som blir klekka i elva skal tro at det er en vei ut av grotta, og saa gaar de rett i noen klissete traader og blir spist av larven. Fint for oss, for det er vel nok mygg i verden - hvertfall her! Vi kloer og vi kloer...
Naar vi kom til elva, var det bare aa sette seg i baderingene og padle seg gjennom grotta. Ikke noe strom i den elva virka det som. Og siden det ikke hadde regna paa lenge, matte vi baere baderingen noen partier ogsaa. Det var fint aa padle under en stjernehimmel av baesj da!
Saa kom vi ut i friluft igjen, og fikk hoppe og stupe litt med badering, og rafte utfor et par smaa stryk, og saa var det bare aa gaa i land og vrenge av seg vaatdraktene, foer vi tok toget tilbake.
I ettermiddag har vi kjoert litt lenger nord, bare for aa fylle bensin paa bilen vaar, fordi tanken nesten var tom, og det ville ikke holdt til neste bensinstasjon sorover. Men her var det gratis internett paa biblioteket, saa det var jo bra.